Barnevern og nødvendigheten av veloverveide vurderinger.

Skrevet av Jørn Mejdell Jakobsen

7. november 2018

Debatten om norsk barneverns maktutøvelse har vedvart over tid, og det er i disse dager flere saker til behandling i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) der staten Norge står anklaget for å ha brutt menneskerettighetene.

Norge har fått juling før i Strasbourg. I 1996 fikk Norge passet sitt påskrevet i Adele Johnsen-saken, der EMD skriver at omsorgsovertakelse normalt bare skal være et midlertidig tiltak med sikte på gjenforening. Vi ser dessverre at alt for ofte går barnevernet inn i saker om omsorgsovertakelse med et klart motsatt utgangspunkt – plasseringen skal være varig frem til barnet blir myndig. Dette er galt og i strid med menneskerettighetene.

På samme måte skal det sterke grunner til for å ilegge en stor begrensing i samværsretten. Dette har Høyesterett opprettholdt gjennom flere saker, nå sist «Jacob-saken» fra 2017 der prinsippet om særlige og sterke grunner for en sterk begrensing eller nektelse av samvær gjentas.

I forrige uke prosederte vi en sak for Fylkesnemnda i Oslo, der barnevernet noen dager etter fødsel hadde akuttplassert en baby. Foreldrene ble etter to helt korte møter, nektet samvær med barnet. Barnevernet anførte at barnet hadde svært alvorlige reaksjoner etter samvær ved blant annet å hikke, nyse og gulpe. Samvær medførte også etter barnevernets mening at barnet brukte en uke på å falle tilbake til sitt søvnmønster og spise normalt.

Det var for oss viktig å bringe frem for nemnda at et barn som kun er få uker gammelt ikke behøver å være traumatisert selv om det hikker, nyser, gulper eller sover urolig. Det gir grunn til undring når ansatte i barneverntjenesten med stor grad av påståelighet adresserer slike reaksjoner til å være en retraumatisering hos et barn. Det er viktig å presisere at foreldrene aldri er anklaget for å ha utøvet vold eller annen bevisst grenseoverskridende adferd mot barnet.

Det er da gledelig når Fylkesnemnda tiltrer vår argumentasjon og finner alternative årsaker til barnets uro, som at samværet fant sted på fremmed sted på et tidspunkt da barnet normalt sett sover, at barnet ikke hadde spist på tre timer når samværet startet, at det var flere tilstede og at foreldrene naturlig ble stresset av å bli observert gjennom enveisspeil av barnevernet.

Hvilket lite barn vil under slike omstendigheter ha forutsetning for å ha et godt samvær med sine biologiske foreldre?

Barnevernets vedtak om nektelse av samvær ble opphevet og foreldre og barn ble tilkjent en videre samværsrett. Vi nådde slik sett frem på vegne av foreldrene og vant saken, men viktigere enn å fremheve «seieren» i saken, er å fokusere på det betenkelige med barnevernets vurderinger som leder frem til en avgjørelse som er i strid med menneskerettighetene. Når unge nyutdannede barnevernspedagoger skal fatte avgjørelser som i ytterste konsekvens kan ruinere familier, må disse avgjørelsene være svært veloverveide, faglig fundert og så riktige som mulig. Vaktbikkje-ordningen vi har som advokater i slike saker er viktig for å kvalitetssikre at menneskerettighetsbrudd ikke skal aksepteres.

Sondre Skytteren